A-177 gjennom årene

A-177 fotografert på Vinterbro tidlig på 80-tallet.

A-177 tilhører type B5 og er den nest sist leverte av alle Strømmen-bussene som bygger på 1929-modellen. Den er registrert første gang 14. januar 1933, men betegnes som 1932-modell. 24. oktober 1940 ble den omregistrert for vektøkningen på grunn av vedgassgeneratoren som da ble montert. 5. oktober 1945 ble den avskiltet som trafikkvogn. Krigstiden hadde nok ikke fart pent med den.

26. september 1949 ble den registrert igjen med nytt registreringsnummer A-951, men nå ominnredet som ambulerende kontor for billettsalg, der Sporveiens konduktører kunne veksle til seg billetter. Den var som sådan i bruk til en gang i 1956. Den ble deretter i enda noen år brukt som slepbar brakke for Sporveien.

I januar 1969 kjøpte Lokaltrafikkhistorisk Forening bussen av Oslo Sporveier for 200 kroner. En rekke identiske og tilsvarende busser var da frembudt til salg som mobile brakker. A-177 var den eneste som hadde motoren intakt. Som alle andre manglet den det meste av den originale innredningen. Kun førerstol og førerbord var igjen. Frem til 1975 stod lagret bussen utendørs foran Vognhall 3 på Majorstuen, sikkert til irritasjon for naboene, men mulighetene foreningen da hadde var begrensede. Den ble så oppbevart innendørs på Vinterbro. Etter et kort opphold utendørs ble den i 1984 igjen fraktet til byen og satt i Vognhall 5. I årene som fulgte ble bussen så demontert og restaureringen påbegynt. Tidlig på 90-tallet var nye stålprofiler til bunnrammen fabrikkert, forstillingen overhalt og overhaling av motoren i gang. I tiden før sporveisjubileet i 1994 gikk arbeidet på sparebluss, men tok seg så opp fra midten av 90-tallet. Frem til 2001 ble bunnrammen klinket sammen, og ytterligere monteringsarbeider fant sted i påfølgende år. Fra sent i 2004 begynte endelig arbeidet med å gjenreise karosseriet.

Tekniske data

Lengde	890 cm	Registreringsnummer	A-177
Bredde	230 cm	Chassisnummer	S-223-130
Akselavstand	480 cm	Motortype	Hall-Scott 155-9 (6 syl.)
Tillatt foraksellast	4240 kg	Motornummer	33310 (33275 nå)
Tillatt bakaksellast	5675 kg	Motorytelse	110 HK
Tillatt totalvekt	9915 kg	Sitteplasser	26+fører
Egenvekt	6000 kg	Ståplasser	25

Kopier av gjenparten av vognkortet, gjenfunnet hos Biltilsynet på Risløkka.

Overhaling av motoren

Hall-Scott sekssylindret bensinmotor modell 155-9 prøvemontert i A-177. Til høyre fabrikkskiltet.

Arbeidene med motoren ble påbegynt i 1987. Motoren viste seg å være svært slitt, og reservedeler til Hall-Scott-bensinmotorer av typen 155-9 er ikke lagervare. For dette er en av få, om i det hele tatt noen andre, slike motorer som finnes.

Motorblokken, som noe uvanlig er delt i to, en sylinderpakke samt en veivhusdel i aluminium, har fått nye pakninger. Sylinderforingene er blitt honet. Videre var topplokket sprukket og måtte sveises og planes, utført av firmaet Motorteknikk. En erstatning for et tannhjul støpt i bakelitt lot seg ikke oppdrive, og løsningen var å få laget et nytt i aluminium, utført av firmaet Brødrene Sundt Maskin & Serviceverksted AS. Det er også blitt dreid nye ventiler til eksos og utluft. Så er det blitt støpt nye lagre til veivaksel og vippearmaksling. Kompressoren og generatoren er overhalt. Ennå gjenstår montering av eksosmanifolden og anskaffelse av en passende startmotor, samt fabrikasjon av ny radiator.

Her skal startmotor av ukjent modell sitte. På bildene ses noen vitale mål.

Startmotoren er dessverre blitt fjernet for mange år siden, og vi håper derfor på å finne en identisk eller tilsvarende startmotor som passer med innfestingen og drevet i bensinmotoren. Vi finner det overveiende sannsynlig at startmotoren har vært av merket Delco-Remy. På motoren sitter det nemlig en generator av samme merke. Også turbinbussene av årgang 1938-39 har startmotor fra Delco-Remy, men av en annen type og størrelse. I første omgang er vi på jakt etter kataloger og tekniske beskrivelser av Delco-Remy startmotorer fra omkring 1930, slik at vi kan søke etter en motor av riktig type. Prøv-og-se-om-det-passer-metoden skal dog ikke utelukkes.

Overhaling av akslinger og drivverk

Venstre: Forstillingen er på plass, mai 2006. Høyre: Gunnar Thomassen i ferd med å montere fjærer til bakstillingen, mai 2006.

Foreløpig er kun forstillingen overhalt, mens arbeidet med bakstillingen må vente til vi finner en løsning med manglende deler. Forstillingen har fått asbestfrie bremsebånd, og er blitt sammenmontert hos Magnus Motor AS, som også har smerglet hjultromlene. Hjulbolter er dreid og frest hos Brødrene Sundt. Videre er parallellstag med kone endeledd overhalt.

Dessverre er ikke bakakselen komplett. All innmaten med differensialen mangler, samt klokken på undersiden. Mye tyder på bakakselen er produsert av Strømmens Værksted, og at den er designet spesielt for denne busstypen. For 20 år siden fantes flere tilsvarende Strømmen-busser av typene B2 og B4 som brakker, men alle hadde andre typer bakaksel. Det kan derfor tenkes at det aldri er produsert mer enn ti bakaksler av vår type, og søk etter en annen og komplett slik bakaksel vil derfor kreve at man er sterk i troen på at mirakler kan skje. Heldigvis finnes detaljtegninger av det vi mangler, slik at komplettering av bakakselen bare blir et pengespørsmål. Bare….

Fjærer til både for- og bakaksel er overhalt og montert. Fjærene fra forakselen har kun fått noen nye blader, mens de til bakakselen kun har nye blad. Fjærene er levert av Mölnlycke Bilfjäderservice i Sverige.

To dekktyper på A-177

Bussen har vært utstyrt med seks dekk i dimensjonen 9.00x20. Vi antar at noen av dekkene som fulgte med bussen i 1967 stammer fra tiden som trafikkvogn, skjønt de er i sterkt behov for fornyelse. Disse dekkene er av flere typer. Den ene typen har et rutemønster med diagonale riller, hvilket vi finner igjen på leveransefotos fra 1929 og 1930. På bildet av A-177, datert 1936, synes dekk med fiskebeinsmønster.

Styresnekke, håndbrekk og pedalsett er samlet på en konsoll av aluminium, og dette er blitt overhalt av Magnus Motor AS og montert inn i bussen.

Restaurering av ramme og reisverk

Midt på 80-tallet, gulvet er fjernet og det ser litt trøstesløst ut. Men vi er i gang.

Bunnrammen er av stål og har til dels vært svært rusten. Det har derfor vært nødvendig å skifte ut deler av den. Flere av Z-profilene som stiver av rammen på tvers og som fungerer som fester for akslingene er nye. Likeledes er alle profiler i hekken skiftet ut. Dette arbeidet har vært uført av Åkrene Mekaniske Verksted AS. Sandblåsing og lakkering er utført av Mantena (tidligere NSB Grorud verksted).

Til venstre: Den gamle bunnrammen er ankommet Åkrene Mek. Verksted for sveising og oppretting. Til høyre: bunnrammen er komplett igjen og trilles ut av Grorud verksted.

Alle stendere har i større eller mindre grad vært morkne eller hatt brudd, slik at disse er fornyet etter mål av de gamle. Alt snekkerarbeide på bussen har frem til sommeren 2008 vært utført av snekkerfirmaet Jon Rosenlid, som har veteranbiler som spesiale. Pga arbeidets omfang er nå Engelsviken Snekkerverksted engasjert til å fortsette.

Utvendige plater og luker

I prinsippet var det ønskelig å gjøre gjenbruk av så mange som mulig av de opprinnelige platene. I praksis er de fleste platene blitt skiftet med nye. Originale plater forekommer en del steder over vinduene. Luker rundt motoren er i god stand og vil brukt på ny.

Tak og gulv

Mai 2006, gulvet i den bakre delen er allerede lagt.

Det kan virke litt spinkelt, men taket består kun av langsgående spiler hvilende på tverrgående spanter av tre, forsterket med vinkelprofiler av stål. Strukturen er nå ferdig og skal trekkes med seilduk som strammes, limes og festes med lister, og deretter males. Denne måten å lage tak på var svært vanlig på samtidige kjøretøyer.

Innvendig skal taket kles med en tynn sølvfarget duk. Det er blitt funnet rester av duken, som viste seg å være ensfarget lakkert med sølvmaling. Imidlertid viser interiørbilder av en tilsvarende Strømmen-buss, en B4 levert et knapt år tidligere, at taket var kledd med mønstret duk. Også A-15745, den bevarte 1939-modellen fra Strømmen, har mønstret duk i sølv. Det er grunn til å tro at A-177 har hatt det samme, og at restene vi har funnet er fra en senere reparasjon.

Til venstre marmormønstret grønn linoleum, til høyre ensfarget grønn linoleum.

Gulvet, bestående av tverrgående bord med not og fjær, er allerede påbegynt lagt i den bakre delen, og vil bli ferdig om ikke lenge. Gulvbelegget vi fjernet fra bussen var ensfarget brun linoleum, men alt tyder på at dette ikke var det opprinnelige belegget, derimot noe den fikk ved ominnredningen som billettsalgvogn i 1949. Interiørbildet fra type B4, også det en 1932-modell men levert nær et år tidligere, viser et gulv med marmormønster. I A-177 har vi funnet deler av et slikt linoleumsbelegg på hjulkassene, og fargen er grønn. Det er også funnet ensfarget grønt gulvbelegg, noe som kan stamme fra reparasjoner. Videre er motorkassen kledd med et tynnere og ensfarget grønt belegg, hvilket igjen stemmer overens med det gamle interiørbildet. Av dette trekker vi konklusjonen at gulvbelegget skal være grønt med marmormønster, og motorkasse og hjulkassenes sidevegger skal være kledd med ensfarget grønt.

Dører

Bussen har hatt to trykkluftopererte foldedører på høyre side, samt en enkelt hengslet utsvingende dør aller bakerst på venstre side. Sistnevnte har fungert som nødutgang, hvilket skal ha vært et krav i kjøretøyforskriftene frem til annen verdenskrig. Ingen av dørene finnes lenger, de var enten tettet igjen eller erstattet med annen dør. Det vil derfor være nødvendig å bygge opp alle dørene fra grunnen av.

En artig detalj som hører til dørene er en såkalt ”automatisk enveisgrind”, en liten fjærbelastet grind som befant seg innenfor bakdøren for å hindre påstigning der. Tilsvarende grinder finnes også på enkelte moderne busser.

Skiltkasser

Linjenummerkassen har manglet i snart 60 år, og det finnes ingen tegninger av den.

Godt at vi i det minste har dette bildet.

A-177 har vært utstyrt med en linjenummerkasse skrudd utenpå karosseriet over høyre hjørnevindu foran. Hele kassen ble fjernet i 1949 da bussen ble gjort om til billettsalgvogn. Det er ikke blitt funnet tegninger av skiltkassen og rekonstruksjonen er derfor basert på fotografier og en ikke så rent liten porsjon gjetning. De utvendige målene har latt seg gi ved å sammenligne med andre kjente mål på fotografier, og feilmarginene skal ikke være større enn rundt 10 mm på hovedmålene. Videre har studier av fotografier vist følgende:

1. Side- og frontlinjenummerskiltene stikkes begge inn fra en smal luke, stående i 45 graders vinkel på hjørnet av kassen.

2. Det skal ikke være glass ytterst, men bak de utskårne og innstikkbare skiltene ligger det hvitt transparent glass.

3. Sideskiltet og -veggen skråner svakt bakover i ukjent vinkel. Bak de hvite glassene befinner det seg et lampepunkt festet til karosseriet, slik at linjenummeret vil være belyst gjennom glassene, tilsvarende det man finner på Sporveiens eldre sporvogner etter midten av 20-tallet. Innfesting av skilt og glass blir utelukkende ren gjetning og en praktisk tilnærming.

Også den ytre delen av destinasjonsskiltkassen over frontvinduet har manglet siden 1949. Selve skiltet festes imidlertid i utskårne spor i treverket på karosseriet, og de er ennå intakte. Den ytre delen er således kun en ramme for glasset. Både glass og skilt luter svakt utover for bedre å kunne leses fra bakken på nært hold.

Utvendig belysning

Frontlyktene er av merket Bosch, og er heldigvis både vanlige og var intakt på bussen. Intakte er også de uvanlige retningsviserlysene bak, utformet som piler og innfelt i karosseriet. Øvrig belysning mangler, og byr foreløpig på en del gjetning.

Vi vet ikke hvilken type retningsvisere A-177 har hatt. Disse utsnittene viser A-171 (venstre og midt) og A-178.

Foran har bussen hatt retningsvisere av semafor-typen, dvs utfellbare piler. Slike retningsvisere med lys og der pilarmen ble hevet av en elektromagnet ble introdusert av Bosch omkring 1930. Enklere utgaver med refleks og snortrekk fantes allerede tidlig på 20-tallet. Bosch’ ”Pendelwinker” ble senere kopiert av en rekke fabrikater, som SWF, Trico, Lucas m.fl. De var vanlige på alle typer biler til midt på 50-tallet, da blinkende lys tok over. Dessverre vet vi ikke akkurat hva slags type og fabrikat semaforene på A-177 har vært av. De beste fotografiene vi har gir en antydning av selve semaforhusene, som satt i braketter på utsiden av karosseriet. Det var ellers ganske vanlig med semaforer som var innfelt i karosseriene, men altså ikke på vår buss. Vi har målt høyden av semaforhusene til ca 28 cm. Fabrikatet kan være Bosch, men det er kun en antagelse basert på at vi vet at noe av det øvrige elektriske utstyret er fra Bosch. For øvrig synes det å ha vært minst fem forskjellige varianter og størrelser av semaforene på de andre seriene med Strømmen-busser. Om vi ikke kan identifisere eksakt modell vil vi velge en type som er i riktig størrelse og tidsepoke.

A-139 har et stopplys vi finner på samtidige amerikanske personbiler. Bildet ved siden av viser lignende, men ikke identiske, stopplys til salgs på Ekebergmarkedet i mai 2006. Vi har ingen skarpe bilder av stopplyset på B5, men det synes å være av en annen type, med heldekkende rødt glass.

Stopplyset er en annen nøtt å knekke, da vi ikke har gode bilder av dette fra vår type buss. B2 hadde en type stopplys vi finner på samtidige amerikanske personbiler. Stopplyset på B5 synes dog å ha et heldekkende rødt glass. Vi mottar gjerne tips og råd om stopplys.

Videre har bussen hatt fire posisjonslys, to foran og to bak, alle over vinduene. At de bak har vært røde synes selvfølgelig, men at også de foran skulle ha vært røde virket først helt galt. Likevel, alle bilder tydet på helt mørke glass og sannsynligvis rødt, noe som i alle fall ville stride med dagens kjøretøyforskrifter. Så viste det seg at en annen buss, en turbinbuss fra 1936-37 og som hadde vært utrangert omkring 1952, ennå hadde slike posisjonslys intakt foran. Og de var røde. De turbinbussene som fortsatte å gå til siste halvdel av 50-tallet, samt trolleybussene, fikk alle disse mørke posisjonslysene fjernet, hvilket tyder på at nye forskrifter ble gjort gjeldende. Posisjonslysene fra turbinbussen stemmer overens med de manglende på A-177 når det gjelder størrelse og utforming, men passer ikke med de gamle hullene.

Utvendig utstyr

A-177 hadde underlig nok de opprinnelige speilarmene i behold, noe som gjerne er det første som byttes på andre busser. Den hadde også speil, men disse er ovale i fasongen. Alle andre bilder av disse bussene, inkludert bildet av A-177 i 1936, viser firkantede speil. De ovale har dog sølvfarge og har åpenbart sittet på bussen da den var i passasjertrafikk.

Intet er igjen av vinduspusserne, som har vært doble med et parallellstag. Vinduspusserne har med overveiende sannsynlighet vært drevet med trykkluft, da det sitter igjen en luftkran på førerbordet.

På utsiden av fordøren har det vært montert et håndtak. Bilder viser at holderne i hver ende ligner eller er identiske med slike som på de eldre toakslede sporvognene.

Utsnitt fra bildet av A-171 med registreringsskiltet. Over A-en skimtes den tidens

oblater, en preget blyplombe festet med ståltråd til hull i skiltet. SV-merket på

støtfangeren er bevart fra A-177.

Kjøretøyforskriftene tidlig på 30-tallet foreskrev registreringsskilt med 90 mm høye sorte og opphøyede tall på en 120 mm høy hvit plate. Det var vanlig at kjøpte skilt var støpt i ett stykke og at platen hadde et relieffmønster. Tilsvarende plater med naglede tall og bokstaver var likeså vanlig. Vi har også sett eksempler på plater med glatt overflate, og studier av bilder tyder på at Sporveiens busser hadde nettopp slike, med naglede tall og bokstaver. Og så en gladmelding: registreringsskiltet på vår veteranbuss skal være A-177, noe som er alt annet enn en selvfølge når så mange veteranbileiere foretrekker artige korte numre på registreringsskiltet. Faren var overhengende for at noen ville stjele vårt nummer allerede da veteranskiltene ble sluppet fri i 1989, og lett naive dro vi til Biltilsynet på Risløkka for å registrere A-177. Kravet om besiktigelse av bussen var akkurat der og da litt vanskelig å etterkomme, ettersom den på det tidspunktet befant seg i smådeler. Men det hele løste seg nærmest ved en tilfeldighet ved at en av de bilsakkyndige overhørte diskusjonen, umiddelbart forstod problemet – og tok en myndig avgjørelse. En stor takk til vår ukjente helt på Risløkka! Bussen er for evig og alltid registrert som A-177.

Farger og påskrifter

Alle bussens farger samlet på ett sted, sølv, den opprinnelige stripen i dyp blå, den senere stripen i mørkeblå, og rødfargen den fikk som brakke. Teksten BETAL VED PÅSTIGNING har imidlertid en annen farge eller nyanse enn stripen. Hvilken?

A-177 har vært lakkert i sølv, slik som alle andre sporveisbusser levert mellom 1929 og 1964. Under vinduene har den opprinnelig hatt en lys stripe, men ikke mørkeblå slik vi kjenner den fra de senere årene. Den opprinnelige stripen har vært lyst blå, dog ikke så lys som på trikkene. Mot slutten av 30-årene har man lakkert stripen mørkeblå. Som billettvogn har bussen vært rød, men under det ytre laget finner vi både sølv, lyseblå og mørkeblå.

Foran fordøren har den hatt påskriften BETAL VED PÅSTIGNING, bak fordøren påskriften INNGANG, og på begge sider av bakdøren UTGANG. Skriften har vært i en mørkere farge enn den lyseblå stripen. Det er ikke funnet fargerester etter påskriftene, da akkurat de aktuelle platene synes å ha vært skiftet på et senere tidspunkt. En kort stund trodde vi det hadde vært rødt, tilsvarende tekst var nemlig etter krigen malt i rødt. Vi har imidlertid fått snakke med en pensjonist som virket sikker på at det hadde vært blått. Påskrifter ble vanligvis malt med silketrykksjablonger, og en spesiell tyktflytende farge der utvalget i fargenyanser var begrenset. Det kunne være naturlig å velge blått siden stripen var det, og man ville da også ha forklaringen på den mørkere nyansen, fremdeles uten å vite hvilken nyanse.

På begge sider hadde man den velkjente Akershus-silhuetten. Tidlig på 30-tallet hadde man dette merket som skyvedekaler, velkjent for alle modellbyggere. De var ekstremt gebrekkelige, også velkjent for alle modellbyggere, og senere slike merker ble laget som klistremerker. Vi velger nok det siste.

Reklame

Ingen tvil om at A-177 reklamerte for Allers! [Foto: A. Lannerstedts samling]

Som regel kan vi bare gjette hva slags reklame våre museumsvogner har hatt, men akkurat når det gjelder A-177 har vi et bilde som ganske godt dokumenter reklamen den hadde i 1936. Reklamen er for ukebladet Allers, og er malt på løse plater som er skrudd fast over vinduene. Det er synd å si at denne reklamen fremhever busskarosseriets former, der den bukler seg i hele bussens lengde, og delvis dekker toppen av vinduene. På en annen side gir reklame et riktig tidskoloritt og større grad av autentisitet. Det er heller ikke feil å ikke ha reklame over vinduene, da bilder fra både tidlig og sent 30-tall viser slike busser uten reklame. Hva man velger å gjøre er ikke bestemt, men dersom man velger utvendig reklame vil i alle fall Allers-reklame være historisk korrekt. På den tiden var det vanlig at utvendig reklame ble malt med silketrykk, og da utformet med en tekst som kunne være aktuell og brukes i mange år. Vi vet dog ikke hvilke farger Allers-reklamen skal ha, bortsett fra at selve navnet Allers på den tiden ble skrevet i sort med første bokstav rød: Allers.

Innvendig har det vært satt av plass over vinduene, der reklameplakater av papp kunne settes i spenn mellom to lister. Akkurat hvordan reklamen har sett ut vet vi lite om. Interiørbildet fra B4-typen viser noen få eksempler. Vi ønsker imidlertid hjelp til å finne tidsriktige reklameplakater i breddeformat for reproduksjon.

Interiøret

Til venstre interiøret fra en 40-vogn, i midten og til høyre interiøret fra en 60-vogn. Den mest markante forskjellen er langbenkene og de høyere seteryggene i den nyeste bussen [Foto: Sporveismuseet].

Strengt tatt vet vi ikke hvordan interiøret i A-177 har sett ut. Det har ikke lykkes oss å finne bilder som er tatt innvendig fra denne typen. Likevel, vi har interiørbilder av B4, serien som ble levert tidlig i 1932 og bare åtte måneder før B5. I mangel av noe annet brukes dette som utgangspunkt, men forskjellen burde heller ikke være stor. Et vesentlig spørsmål er om A-177 har hatt tverrseter eller langbenker i bakre del av kupeen. B2 hadde tverrseter, likeledes 1929-modellene. B4 har som vi ser av bildet langbenker, noe som gir lettere fremkommelighet i bakre del. Vi antar at seteplasseringen ble beholdt slik på vår buss.

Motorkassen på vår buss er intakt, men trenger noe reparasjon. På toppen av denne skal det plasseres to dobbeltseter rygg mot rygg. De øvrige setene synes å være av en enkel konstruksjon med ben av flattjern. Setene skal trekkes med sort skinn slik den originale førerstolen fremdeles har i behold.

Studier av bilder tyder på at de innvendige veggene mellom stenderne har vært dekket med gabon-finérplater. Det er blitt funnet et par finerplater som har stått i hvert sitt hjørne, så råtne at de nærmest har gått helt i oppløsning, men som ved nærmere undersøkelser muligens kan gi oss en pekepinn om tresort og behandling. Selve stenderne ser ikke ut til å ha vært dekket, bare beiset og lakkert.

For øvrig viser bildene at den innvendige veggen er trukket innover og er tykkere akkurat der hvor det befinner seg fjærmekanismer for de vinduene som kan åpnes. Seks av vinduene har vært til å kunne trekke ned, holdt oppe av en fjærmekanisme. Fire av fjærmekanismene er intakte.

Utstyr på førerplassen

Førerplassen på en B4 og vår uferdige B5. Legg merke til at rattet er plassert lenger til venstre på B5. Men det meste skal være likt.

Selv om A-177 har vært nesten ribbet for originalt interiør, er det som var intakt hovedsaklig fra rundt førerplassen. Ratt med snekke, konsoll med pedaler, girvelger og håndbrekk var på plass, og er siden blitt overhalt. En komplett førerstol, trukket med skinn har vi også. I tillegg stod dashbordet og instrumentbordet på førerens venstre side igjen med enkelte elementer intakte, bl.a det ovale instrumentpanelet av merket Delco-Remy. Øvrige instrumenter og brytere antas å være av merkene Bosch og Delco-Remy, og vi har et godt håp om å kunne finne slike deler, eller tilsvarende som er tidsriktige.

Sort-hvitt-bildet viser førerplassen på en B4, da vi ikke har funnet noe av vår egen type. Foreløpig er det dette vi har å gå ut i fra ved den kommende rekonstruksjonen av førerplassen. Mye er likt, men også noen markante forskjeller, som f.eks at rattet på en B5 står 10-15 cm lenger til venstre, og at frontvinduet går mye dypere.

Noen deler som ikke fulgte med A-177 har vi allerede, eksempelvis dørstyringsventilen bakenfor instrumentbordet. Slike ventiler var også i bruk på turbinbussene og på gullfisk-sporvognene. Ventilen fungerer slik at hvis pilen dreies med klokken åpnes først fordøren, deretter bakdøren, mens i omvendt dreieretning åpnes dørene i motsatt rekkefølge. Pilen kan dreies helt rundt slik at det er mulig å stenge dørene i den rekkefølgen man ønsker. En annen detalj i messing vi har er det lille brannslukningsapparatet ved førerens høyre fot.

Et lite mysterium er den mørke kulen, synlig rett til venstre for førersetet på bildet av B4-typen. Det ser ut som en gummibelg til manuelt bilhorn, med trakten pekende nedover. Slike var ennå i bruk på engelske busser på 30-tallet, men vår buss har også knapp på rattet for elektrisk horn. Kan den ha hatt begge deler?

Ikke alle er så heldig stilt at splitter nytt ekstrautstyr kan hentes rett ut av lager. Alle bussene hadde i perioden 1927-1947 en betalingsautomat for sporveispolletter, egne mynter som kun gjaldt på trikk og buss, og som kunne kjøpes med kvantumsrabatt. På 1930-tallet ble det kjøpt inn alt for mange slike automater, og så ble de gjemt bort på et lager og kunne hentes ut seksti år senere. Sammen med automaten hører det til et apparat med telleverk som skal plasseres i venstre hjørne oppunder taket, selvsagt også den splitter ny.

Kommende arbeider

· Prøvemontering av innvendige vegger (oktober 2009)

· Produksjon av innvendige vegger (vinteren 2009-2010)

· Produksjon av dører (vinteren 2009-2010)

· Strekking av takduk (våren 2010)

· Utvendig lakkering (sommeren 2010)

Nettopp utført

· Flytting til Engelsviken (oktober 2008)

· Ferdig klinking av utvendige plater (sommeren 2008)

· Legging av gulv (sommeren 2008)

· Utvendig grunning (april 2006)

· Gulvlegging påbegynt (mai 2006)

· Montering av for- og bakaksel (mai 2006)

· Transport fra Postgarasjen til Vinterbro (mai 2006)

Vi var i grunnen aldri helt sikre på å få bussen ut av Postgarasjen, der den var blitt bygd opp igjen fra grunnen. Postgarasjen var i grunnen aldri beregnet på busser. Med litt hjelp av taljer og jekker kom vi rundt trange hjørner, og manglende høyde kompenserte vi med lite luft i ringene, fjærene presset sammen med tvinger, og litt ekstra vekt. Det midterste bildet viser klaringen i første portåpning - 2 cm men det holder.