|
Ekebergbanen nr 1001 |
||||||
|
Byggeår |
1917 |
|||||
|
Fabrikant |
||||||
|
Boggier |
||||||
|
El-utstyr |
||||||
|
Motor |
D58wf |
|||||
|
Ytelse |
4x42 kW |
|||||
|
Lengde |
15,66 m (vognk. 14,90 m) |
|||||
|
Bredde |
2,00 m |
|||||
|
Akselavst. |
2,10 m |
|||||
|
Boggiavst. |
8,40 m |
|||||
|
Egenvekt |
26,00 tonn |
|||||
|
Sitteplasser |
40 |
|||||
|
Ståplasser |
35 |
|||||
|
I drift som |
EB 1001 (1917-1957) |
|||||
|
|
|
|||||
|
Ekebergbanens
første vogntype ble kalt ”vikingskip”. De var lange og smale og spisse i enden,
og utformingen var ingen tilfeldighet, det ga den maksimalt beste utnyttelsen
av den plassen man hadde til rådighet når man måtte ta seg via bysporveiens
spor til endepunktet på Stortorvet. Bysporene lå den gang mye tettere enn nå,
og ga bare plass til 2 meter brede vogner. En liten finurlighet er at det
nedsenkede inngangspartiet har nettopp de samme kvaliteter som nå anses som
så viktige på moderne lavgulvsvogner, en innstigningshøyde på kun 35 cm. Ekebergbanen
hadde dobbelt så høy spenning som bytrikken, nemlig 1200 volt, og vognene var
tilpasset denne spenningen. Når de kjørte på bytrikkens spor fra Gamlebyen
inn til Stortorvet betydde den lavere spenningen mindre motorkraft og litt
lavere hastighet, men det var aldri et problem å holde tritt med rutetidene. Den
første serien fra 1917 var på fem vogner, tre av dem hadde førerplass kun i
den ene enden. De var utstyrt med en diger hovedstrømskontroller med
sleperinger som koblet motorstrømmen direkte, akkurat som på de eldre
byvognene, men litt mer spennende for føreren siden både spenning og strøm
var betydelig høyere. For å unngå å bryte høy strøm i kontrolleren hadde man
en ”Hüpfer”, en hovedkontaktor som brøt strømmen når man førte kontrollerrattet
tilbake. Den fungerte dog kun når man var kommet forbi første kontakt, og den
kunne også fuske. Den dobbelthengslede døren til førerrommet sikret rask
evakuering dersom det skulle bli for varmt i hovedkontrolleren. Fargen
var opprinnelig grå og hvit, men ble midt på 20-tallet endret til rødt og
hvitt, og noen år senere til burgunderrødt og grått. I siste halvdel av
20-tallet ble det foretatt noen tekniske forbedringer, de fikk tverrstilte elliptiske
vuggefjærer i boggien, full varmeeffekt ved 600V-kjøring og forbedret
kupelys. Vognene
var i bruk til opp på 50-tallet, da vognkassene ble hugget opp mens boggiene
ble brukt videre på nye vogner. Vogn 1001 var med helt til 1957, og ble
plassert i et skur med tanke på bevaring. Den ble dog befridd for motorene,
som jo passet på vogner som var i trafikk. I 1980 ble den overlatt til LTF,
og ble året etter malt opp i den opprinnelige grå og hvite fargesettingen. |
||||||