Ekebergbanen nr 1007		Hovedside	Oversikt	◄	►
Byggeår	1920
Fabrikant	Skabo
Boggier	Skabo
El-utstyr	NEBB
Motor	GTM4
Ytelse	4x50 kW
Lengde	15,66 m (vognk. 14,90 m)
Bredde	2,00 m
Akselavst.	2,10 m
Boggiavst.	8,40 m
Egenvekt	26,50 tonn
Sitteplasser	38
Ståplasser	35
I drift som	EB 1007 (1920-55, arb. 55-65)
	OS 399 (arb. 1965-1977)
Ekebergbanens første vogntype ble kalt ”vikingskip”. De var lange og smale og spisse i enden, og utformingen var ingen tilfeldighet, det ga den maksimalt beste utnyttelsen av den plassen man hadde til rådighet når man måtte ta seg via bysporveiens spor til endepunktet på Stortorvet. Bysporene lå den gang mye tettere enn nå, og ga bare plass til 2 meter brede vogner. En liten finurlighet er at det nedsenkede inngangspartiet har nettopp de samme kvaliteter som nå anses som så viktige på moderne lavgulvsvogner, en innstigningshøyde på kun 35 cm. Ekebergbanen hadde dobbelt så høy spenning som bytrikken, nemlig 1200 volt, og vognene var tilpasset denne spenningen. Når de kjørte på bytrikkens spor fra Gamlebyen inn til Stortorvet betydde den lavere spenningen mindre motorkraft og litt lavere hastighet, men det var aldri et problem å holde tritt med rutetidene. Den andre serien fra 1920-21 var på syv vogner, alle med to førerrom. Utseendemessig kunne de knapt skilles fra første serie fra 1917, men den noe fryktinngytende hovedstrømskontrolleren var nå erstattet med en nett liten styrekontroller med 110 volt, og koblingen av motorstrømmen ble utført av kontaktorer i betryggende avstand på taket. Dette var vogner som virkelig var lettkjørte, og samme utstyr ble brukt på andre trafikkvogner helt til 1974. Fargen var opprinnelig grå og hvit, men ble midt på 20-tallet endret til rødt og hvitt, og noen år senere til burgunderrødt og grått. I siste halvdel av 20-tallet ble det foretatt noen tekniske forbedringer, de fikk tverrstilte elliptiske vuggefjærer i boggien, full varmeeffekt ved 600V-kjøring og forbedret kupelys. Samtidig ble styrestrømssystemet supplert med et batteri, som sikret at bremsen virket ved strømbrudd, og elektrisk styring av luftbremsen. I årene 1943 til 1959 ble alle med unntak av én slaktet for elektrisk utstyr og boggier, som ble brukt på nybygde vogner med brede karosserier. Nr 1007 ble tatt ut av trafikk i 1955 og gjort om til arbeidsvogn, malt mørkebrun og var nå uten påmalt nummer. Omkring 1970 ble den malt gul, og nå nummerert 399. Først i 1977 ble den utrangert og overlatt til LTF, som straks lot den bli malt opp i sine opprinnelige farger. Den er fremdeles kjørbar, men de elektriske kablene er i svært dårlig forfatning og må skiftes før vi våger å prøve igjen.