Oslo Sporveier nr 170		Hovedside	Oversikt	◄	►
Byggeår	1939
Fabrikant	Skabo
El-utstyr	AEG / ELIN
Motor	BBFa20
Ytelse	4x36,6 kW
Lengde	15,89 m (vognk. 15,40 m)
Bredde	2,50 m
Akselavst.	1,80 m
Boggiavst.	8,30 m
Egenvekt	15,40 tonn
Sitteplasser	44 (opprinnelig 48)
Ståplasser	60 (opprinnelig 52)
I drift som	OS 170 (1939-1985)
Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46 vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 164-183 var altså bygd for bylinjene, og der gikk de i de første årene. Men fra 1948 ble de gradvis overført til Lilleaker-Østensjøbanen, og fra 1957 gikk samtlige gullfisker der. Østensjøbanen ble T-bane, og fra 1967 gikk igjen ti E-vogner på bylinjene for en kort stund. I 1974 ble det bruk for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og der ble de til de var pensjonert for godt i 1985, etter 46 års tjeneste. Vogn 170 ble overtatt av LTF på nyåret 1985, har senere fått et strøk ny lakk, men er ellers slik den var da den ble tatt ut av trafikk. Vognen har dessverre en sprekk i en plate på venstre side som utgjør en del av den bærende konstruksjonen, og må således få reparert dette før den kan gå igjen. Gjennom årene ble det foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule Respatex-veggplater.