|
Oslo Sporveier nr 199 |
||||||
|
Byggeår |
1939 |
|||||
|
Fabrikant |
||||||
|
El-utstyr |
||||||
|
Motor |
BBFa20 |
|||||
|
Ytelse |
4x36,6 kW |
|||||
|
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
|||||
|
Bredde |
2,50 m |
|||||
|
Akselavst. |
1,80 m |
|||||
|
Boggiavst. |
8,30 m |
|||||
|
Egenvekt |
15,40 tonn |
|||||
|
Sitteplasser |
48 |
|||||
|
Ståplasser |
45
(opprinnelig 52) |
|||||
|
I drift som |
OS 199 (1939-1985) |
|||||
|
|
|
|||||
|
Gullfiskene
var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da
det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende
vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens
de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske
forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene
(Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde
luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene
kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig
av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og
hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen.
Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet
motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde
opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940.
Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks
prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46
vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 184-203 var altså bygd for
forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen. Formelt tilhørte
de AS Bærumsbanen, men Oslo Sporveier hadde overtatt driften, og i 1944 også
alle aksjene i selskapet. Multippelkjøring var blitt forsøkt på noen få av
vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger montert og
vognene kjørt i tovogns-tog. Togkjøring var vanlig frem til 1970, og utstyret
ble etter det gradvis demontert igjen. I 1967 var Østensjø-delen av linjen
blitt T-bane, og B-vognene ble nå brukt som ekstravogner. Fra 1974 var det
igjen bruk for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og der ble
de til de var pensjonert for godt i 1985, etter 46 års tjeneste. Vogn 199 ble
overtatt av LTF på nyåret 1985, og er ennå akkurat slik den var da den ble
tatt ut av trafikk. Gjennom årene ble det foretatt flere
forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at
B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt
over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble
overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige
kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater. |
||||||