Oslo Sporveier nr 207 (ex nr 267)		Hovedside	Oversikt	◄	►
Byggeår	1987 (vognkassestruktur og boggier fra 1953)
Fabrikant	OS / Høka
El-utstyr	Hägglund / AEG
Motor	MBL10
Ytelse	4x45,6 kW
Lengde	15,30 m (vognk. 14,96 m)
Bredde	2,50 m
Akselavst.	1,80 m
Boggiavst.	7,60 m
Egenvekt	16,90 tonn
Sitteplasser	36
Ståplasser	66
I drift som	OS 267 (1987-1994)
	OS 207 (1994-2000)
Når vi presenterer dette som en vogn fra 1987, og ikke som en Høka fra 1953 som siden er modernisert, så er det nettopp for å poengtere at det dreier seg om mer enn en modernisering. La oss kalle det en ny trikk bygd inni skallet på en gammel. Da de 50 Høka-vognene fra 1952-58 ble ombygd til enmannsbetjening fikk man en klønete løsning på billettekspederingen, men den ble akseptert fordi den var midlertidig. Den permanente løsningen skulle bli å bygge en ny front på 30 av vognene. Samtidig skulle det bygges nytt interiør helt fra grunnen, og det elektriske systemet byttes ut med et helt moderne, nye dører, vinduer etc. Det som ble igjen av den gamle Høka-vognen var ikke mer enn ramme og reisverk, samt boggiene. Den nye typen ble hetende S83, senere SM83. De ble bygd mellom 1985 og 1991. Den gamle motstandsreguleringen av motorene ble nå byttet ut med en chopperstyring fra AEG. Den fungerer slik at strømmen kuttes i perioder av variabel lengde ved hjelp av tyristorer (som består av halvledere som tennes av en liten strømpuls), omtrent som om man skulle ha slått av og på en bryter i rask rekkefølge, men uten bevegelige deler. Denne måten å regulere motorstrømmen på ble tatt i bruk på 70-tallet, og er allerede avleggs – ikke fordi selve teknikken er blitt gammel, men fordi man ikke lenger bruker likestrømsmotorer (nå brukes enkle vekselstrømsmotorer med en enda enklere reguleringsteknikk). Det kan forøvrig bemerkes at AEG var tidlig ute med å prøve såkalte GTO-tyristorer på S83, en tyristor som ikke bare tennes, men også kan slukkes med en puls. Det overflødiggjør en komplisert slukkekrets. SM83 var bygd for å kunne kjøres i multippel, dvs motorene på to sammenkoblede vogner styres fra den fremre. Dette ble kjørt sammen med en tilhenger ved noen anledninger, men mest for å prøve det. Det er også blitt kjørt to SM83-vogner koblet rygg mot rygg. Men vanligvis dro de en Høka- eller Göteborg-tilhenger, de senere årene bare det sistnevnte. SM83 skulle holde minst 20 nye år i trafikken. Da de ble utrangert på forsommeren år 2000 var det ikke fordi vognene på noen måte var utslitt, det skyldtes at man på samme tid kjøpte nye leddvogner, og at man hevet kjørespenningen fra 600 til 750 volt for å få maksimal utnyttelse av motorkraften på de nye. Den gang så man ikke for seg at man skulle komme til å trenge enda flere vogner, og en bagatellmessig oppgradering av SM83 for å tåle den høyere spenningen ble droppet. Ikke mindre enn fire av de elleve vognene er likevel beholdt, nr 201 som arbeidsvogn i Göteborg, nr 210 som utleievogn i Stockholm, nr 203 som museumsvogn i Skjoldenæsholm, Danmark, og endelig nr 207 som museumsvogn her hjemme. Det sysles med planer om å foreta den lille oppgraderingen, slik at nr 207 kan kjøres i hjembyen. Vogn 207 het 267 som ny i 1987, og vognkasseskjelettet stammer fra Høka-vogn 219 fra 1953. Nr 267 var den siste av SM83-vognene som ble lakkert i den kontroversielle rødfargen, som alle trikker etter planen skulle lakkeres i. Med all respekt for dikteren Jan Erik Vold, som tok initiativet til å beholde Oslotrikken blå – det kan tenkes at vi en gang lar denne ene vognen bli rød igjen, selv om det varte i kun 3-4 år. Kontroverser er en del av historien, og vognene 96 og 220 er malt i en annen kontroversiell farge. Bilde 4 under viser Høka-vogn 219, som avga vognkassen til bygging av nr 267.