Oslo Sporveier nr 234		Hovedside	Oversikt	◄	►
Byggeår	1957
Fabrikant	Høka
El-utstyr	Hägglund
Motor	MBL10
Ytelse	4x45,6 kW
Lengde	15,14 m (vognk. 14,70 m)
Bredde	2,50 m
Akselavst.	1,80 m
Boggiavst.	7,60 m
Egenvekt	16,90 tonn
Sitteplasser	36
Ståplasser	100
I drift som	OS 234 (1957-1994)
Høka-vognene skulle i grunnen ha blitt Oslos siste sporvogner, man skulle bare bruke dem opp først. Og nettopp det tok mye lenger tid enn man hadde regnet med, så lang tid at trikk var blitt moderne igjen og at man rakk å redde Oslotrikken. Da de første kom i 1952 hadde man ønsket en billig, robust og enkel trikk med passasjergjennomstrømning og sittende konduktør, basert på forbilder i Stockholm og Göteborg. Busskarosserifabrikken Høka på Hønefoss ble valgt til å bygge dem, enda de aldri hadde bygd en sporvogn før. Og enkelt ble det, flatt og rette hjørner, en enkel stålramme med aluminiumsplater som kunne byttes enkeltvis. Gullfiskene var riktignok smekre i fasongen, men enkle var de ikke, og nå skulle det gjøres annerledes. Boggiene og det elektriske systemet ble kjøpt fra samme sted som de svenske forbildene, Hägglund & Söner i Örnskiöldsvik. Kontrolleren hadde kamvals og var styrt av et ratt med en liten elektromotor som servo. Ratt til å ”styre” trikken med var bare forvirrende for alle som kjørte bil, men det ga unge eiere av rattkjelker ny inspirasjon. For akkurat slik så rattet ut. Høka-vognene var med på å dominere bybildet i drøye 40 år. Tilsammen 50 motorvogner og 30 matchende tilhengere ble levert i årene 1952 til 1958. Omkring 1982-83 ble samtlige ombygd for enmannsbetjening. Den ene inngangsdøren bak ble stengt, på enkelte vogner også fjernet helt, det samme gjaldt konduktørplassen. Føreren fikk for anledningen helt nytt førerbord, men måtte venne seg til å selge billetter til passasjerer som ble stående bak ryggen på venstre side. Ingen heldig løsning, men det skulle vare i 15 år. Meningen var at 30 av Høka-vognene skulle moderniseres med ny front og med doble inngangsdører helt foran. 11 av Høka-vognene ble i årene 1985-91 modernisert på denne måten, og fikk samtidig chopperstyring (kontaktløs regulering av motorene ved hjelp av halvledereelementer) samt helt nytt interiør, heretter kalt type S83. I 1992 startet man å utrangere de da dårligste vognene, noen av dem ble også arbeidsvogner eller brukt som skolevogn og utleievogn. Utrangeringen av de øvrige Høka-vognene kom brått en dag i 1997, med en liten hendelse man fryktet kunne ha blitt et stort uhell. I 2000 var det også slutt med de 11 moderniserte av type S83. Vogn 234 tilhører annen serie på 12 vogner (nr 234-245) fra 1957, kalt type MBO55. De var i første rekke kjøpt for å settes inn på Lambertseterbanen som åpnet samme år, og de gikk her til T-banen tok over i 1966. De fikk deretter ny innsats på bylinjene og tidvis på Ekeberg- og Lilleakerbanen til inn på 90-tallet. Da mange av dem ble utrangert i 1994 overtok LTF nr 234. Til sporveisjubileet i 2000 ble den lakkert og fikk tilbake påskrifter fra den tiden den hadde konduktør. Det gjenstår ennå å bytte ut førerbordet, frontlykten, samt noen mindre detaljer før tilbakeføringen er autentisk.