|
Oslo Sporveier nr 395 (ex Bærumsbanen nr 1) |
||||||
|
Byggeår |
1924 |
|||||
|
Fabrikant |
||||||
|
El-utstyr |
||||||
|
Motor |
Dx802 |
|||||
|
Ytelse |
4x55 kW |
|||||
|
Lengde |
12,76 m (vognk. 12,00 m) |
|||||
|
Bredde |
2,00 m |
|||||
|
Akselavst. |
2,00 m |
|||||
|
Boggiavst. |
5,50 m |
|||||
|
Egenvekt |
26,00 tonn |
|||||
|
Sitteplasser |
-
(opprinnelig 28) |
|||||
|
Ståplasser |
-
(opprinnelig 30) |
|||||
|
I drift som |
BB 1 (1924-1944) |
|||||
|
|
OS-BB 1 (1944-1957) |
|||||
|
|
OS 395 (arb. 1957-88) |
|||||
|
|
OS 438 (arb. 1988-1997) |
|||||
|
I
1924 ble Lilleakerbanen, som frem til da var blitt drevet av Kristiania
Elektriske Sporvei, forlenget til Haslum og Avløs. På samme tid ble KES
overtatt av Oslo Sporveier, men dette gjaldt ikke forstadsbanen som ble
drevet videre av KES, nå under navnet AS Bærumsbanen. Materiellet som ble
brukt på Lilleakerbanen tilfalt Oslo Sporveier, mens Bærumsbanen nå anskaffet
sitt eget materiell, store boggivogner fra firmaet van der Zypen &
Charlier i Köln, motorvognene 1-12 og tilhengerne 13-24. Vognparken ble i
1926 utvidet med motorvognene 25-27 og tilhengerne 28-30. Disse ble bygd av
Skabo, men var nær identiske med de opprinnelige. Forskjellen lå i at hver
plattform var 30 cm lengre. Samtidig fikk selskapet AS Akersbanerne, som drev
Østensjøbanen fra Etterstad til Oppsal, levert fire identiske motorvogner og
tre tilhengere. Da Oslo Sporveier i 1937 overtok driften av begge baner og
slo dem sammen til pendellinjen Kolsås-Oppsal, ble alle vognene lakkert i
Sporveiens farger, mens motorvognene fra AB fikk numrene 31-34 og tilhengerne
35-37. Vogntypen,
som etterhvert ble kalt ”A-vogner”, var ikke videre vellykket, tunge, trege,
lav topphastighet og svake bremser, samt upraktisk planløsning med små
plattformer som betydde lange holdeplassopphold i bytrafikken. Da ”B-vognene”
kom, de gullfiskene som var bygd for forstadsbane, ble behovet for A-vogner betydelig
redusert. Flere av motorvognene ble raskt plukket for deler til bygging av C-
og D-vogner. Overskuddet av tilhengere gjorde det nå vanligere å se
3-vognstog, enda tyngre, tregere etc, men bare når man måtte. Noen få
A-vogner var i trafikk helt til 1958, da et uhell fremskyndet den endelige
utrangeringen. Seks
av motorvognene fikk videre anvendelse som arbeidsvogner. Vogn nummer 1 ble
tatt ut av trafikken i 1957, og gjenoppstod som ledningsvogn med nummeret
395. I 1988 ble den omnummerert til 438, men det skjedde åpenbart kun på
papiret. I 1997 endte også tjenesten som arbeidsvogn, og den ble gitt til
Sporveismuseet. Nr 395 er den av de tre gjenværende A-vognene som er mest
komplett, og det vil utvendig være relativt lett å sette den i stand som Bærumsbanens
nr 1. En full renovering som trafikkvogn og rekonstruering av interiøret vil
derimot være en svært omfattende oppgave. Akkurat slik den ser ut nå er den
helt autentisk som arbeidsvogn, alt verktøy ligger forlatt slik det så ut
siste dag den var i bruk. Etter anbefaling fra Riksantikvaren lar vi den
forbli slik. |
||||||