Oslo Sporveier nr 395 (ex Bærumsbanen nr 1)		Hovedside	Oversikt	◄	►
Byggeår	1924
Fabrikant	van der Zypen
El-utstyr	Siemens-Schuckert
Motor	Dx802
Ytelse	4x55 kW
Lengde	12,76 m (vognk. 12,00 m)
Bredde	2,00 m
Akselavst.	2,00 m
Boggiavst.	5,50 m
Egenvekt	26,00 tonn
Sitteplasser	- (opprinnelig 28)
Ståplasser	- (opprinnelig 30)
I drift som	BB 1 (1924-1944)
	OS-BB 1 (1944-1957)
	OS 395 (arb. 1957-88)
	OS 438 (arb. 1988-1997)
I 1924 ble Lilleakerbanen, som frem til da var blitt drevet av Kristiania Elektriske Sporvei, forlenget til Haslum og Avløs. På samme tid ble KES overtatt av Oslo Sporveier, men dette gjaldt ikke forstadsbanen som ble drevet videre av KES, nå under navnet AS Bærumsbanen. Materiellet som ble brukt på Lilleakerbanen tilfalt Oslo Sporveier, mens Bærumsbanen nå anskaffet sitt eget materiell, store boggivogner fra firmaet van der Zypen & Charlier i Köln, motorvognene 1-12 og tilhengerne 13-24. Vognparken ble i 1926 utvidet med motorvognene 25-27 og tilhengerne 28-30. Disse ble bygd av Skabo, men var nær identiske med de opprinnelige. Forskjellen lå i at hver plattform var 30 cm lengre. Samtidig fikk selskapet AS Akersbanerne, som drev Østensjøbanen fra Etterstad til Oppsal, levert fire identiske motorvogner og tre tilhengere. Da Oslo Sporveier i 1937 overtok driften av begge baner og slo dem sammen til pendellinjen Kolsås-Oppsal, ble alle vognene lakkert i Sporveiens farger, mens motorvognene fra AB fikk numrene 31-34 og tilhengerne 35-37. Vogntypen, som etterhvert ble kalt ”A-vogner”, var ikke videre vellykket, tunge, trege, lav topphastighet og svake bremser, samt upraktisk planløsning med små plattformer som betydde lange holdeplassopphold i bytrafikken. Da ”B-vognene” kom, de gullfiskene som var bygd for forstadsbane, ble behovet for A-vogner betydelig redusert. Flere av motorvognene ble raskt plukket for deler til bygging av C- og D-vogner. Overskuddet av tilhengere gjorde det nå vanligere å se 3-vognstog, enda tyngre, tregere etc, men bare når man måtte. Noen få A-vogner var i trafikk helt til 1958, da et uhell fremskyndet den endelige utrangeringen. Seks av motorvognene fikk videre anvendelse som arbeidsvogner. Vogn nummer 1 ble tatt ut av trafikken i 1957, og gjenoppstod som ledningsvogn med nummeret 395. I 1988 ble den omnummerert til 438, men det skjedde åpenbart kun på papiret. I 1997 endte også tjenesten som arbeidsvogn, og den ble gitt til Sporveismuseet. Nr 395 er den av de tre gjenværende A-vognene som er mest komplett, og det vil utvendig være relativt lett å sette den i stand som Bærumsbanens nr 1. En full renovering som trafikkvogn og rekonstruering av interiøret vil derimot være en svært omfattende oppgave. Akkurat slik den ser ut nå er den helt autentisk som arbeidsvogn, alt verktøy ligger forlatt slik det så ut siste dag den var i bruk. Etter anbefaling fra Riksantikvaren lar vi den forbli slik.