|
Oslo Sporveier nr 121 (ex |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Byggeår |
1922 (deler fra 1899) |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Fabrikant |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
El-utstyr |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Motor |
D74b |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ytelse |
2x51 kW |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Lengde |
11,90 m (vognk. 11,20 m) |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Bredde |
2,00 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Akselavst. |
3,20 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Egenvekt |
15,97 tonn |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Sitteplasser |
24 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ståplasser |
44 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Grønntrikkens
siste vognanskaffelse skulle bli en type som bygget videre på SS-vognene, men
med kraftigere motorer og 70 cm lengre vognkasse. De skulle bli kalt
Hawa-vogner, etter fabrikken som leverte den første serien i 1921-22, For å
skille dem fra de andre ble de omtalt som ”Kommunal Hawa”. ”Kommunal”
henspeilte på de gamle vognkassenes fortid, de kom hovedsaklig fra ”kommunale
vogner”, dvs de vognene som var blitt levert til Kristiania Kommunale
Sporveie i 1899. De to siste stammet dog fra UEG-vogner. De gamle kupeene
fikk skjøtet inn et parti tilsvarende lengden av det korte midtvinduet, og de
kommunale vognene var dermed lett gjenkjennbare på at kupeen hadde
vindusinndelingen langt-kort-kort-langt. Plattformene ble bygd helt nye, og
understellene ble satt sammen på eget verksted. Det er dog mindre sikkert at
de store profilene til understellet ble til i egen smie, så det kan tenkes at
de ble levert som byggesett fra f.eks Hawa-fabrikken, men også fra andre
leverandører. Det
var bare i en kort periode at vognene var grønne, Oslo Sporveier overtok i
1924, og året etter begynte man omlakkering til den nye blåfargen, noe som
synes å ha vært avsluttet omkring 1927. Hawa-vognene var levert med
pantografer, men merkelig nok valgte Sporveien tidlig på 30-tallet å bytte
dem ut med lyrebøyer. Pantografer kom tilbake rundt 25 år senere.
Hawa-vognene var krevende å kjøre, motoreffekten var større og kontrollerne
kanskje litt underdimensjonerte, man måtte være nøye med å slå ”rene”
kontakter for å unngå lysbuer og overslag. Likevel, samtlige vogner var med
til de ble utrangert i årene 1966-67. Vogn
121 ble plukket ut til bevaring. Det var den minst typiske av dem, men den
hadde en spennende historie. Som den først ombygde hadde den mye mer av det opprinnelige
interiøret fra en kommunal vogn intakt, bl.a trebenkene. De øvrige hadde
rottingseter. I 1944 ble en håndfull vogner konfiskert av tyske myndigheter for å erstatte vogner som var gått tapt i
bomberegnet, og nr 121 ble i denne anledning sendt til Köln, der den ble malt
grå og gjorde tjeneste et års tid. Den fikk en del skader, og etter at den
ble sendt tilbake til Oslo i 1946 drøyde det helt til 1950 før den kom i
trafikk igjen. Da den befant seg i Köln hadde den fått delt hvert av de store
vinduene med en ekstra stender, slik at den deretter hadde seks korte
vinduer. Under krigen var det vanskelig å skaffe glass, derfor ble det gjort
slike endringer også i Oslo, men da bare av midlertidig art, og man skiftet
til store glass så snart de kunne skaffes. På 121 var ombyggingen gjort så
omfattende at Sporveien ikke tok bryet med å bygge det tilbake. Det kan det
derimot hende at vi kommer til å gjøre. Nr 121 beholdt dette atypiske
utseendet helt til utrangering i 1967. Den ble da en av de første vognene den
da drøyt ett år gamle Lokaltrafikkhistorisk Forening overtok det året, og de
første fem årene måtte den tilbringe utendørs, med sterkt forfall som følge.
I Sporveismuseet har den fått et strøk maling, men må gjennom en omfattende
restaurering for å kunne tas i bruk igjen.
Bilde 1 viser OS 121 i Köln under krigen. Bilde
3 under viser OS 122, slik OS 121 så ut før den gikk til Köln. Bilde 3 er av
OS 121 slik den så ut i 1951. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
