Oslo Sporveier nr 249

Hovedside

Oversikt

Byggeår

1958

Fabrikant

Høka

El-utstyr

Hägglund

Motor

MBL10

Ytelse

4x45,6 kW

Lengde

15,14 m (vognk. 14,70 m)

Bredde

2,50 m

Akselavst.

1,80 m

Boggiavst.

7,60 m

Egenvekt

16,90 tonn

Sitteplasser

36

Ståplasser

100

 

 

Høka-vognene skulle i grunnen ha blitt Oslos siste sporvogner, man skulle bare bruke dem opp først. Og nettopp det tok mye lenger tid enn man hadde regnet med, så lang tid at trikk var blitt moderne igjen og at man rakk å redde Oslotrikken. Da de første kom i 1952 hadde man ønsket en billig, robust og enkel trikk med passasjergjennomstrømning og sittende konduktør, basert på forbilder i Stockholm og Göteborg. Busskarosserifabrikken Høka på Hønefoss ble valgt til å bygge dem, enda de aldri hadde bygd en sporvogn før. Og enkelt ble det, flatt og rette hjørner, en enkel stålramme med aluminiumsplater som kunne byttes enkeltvis. Gullfiskene var riktignok smekre i fasongen, men enkle var de ikke, og nå skulle det gjøres annerledes. Boggiene og det elektriske systemet ble kjøpt fra samme sted som de svenske forbildene, Hägglund & Söner i Örnskiöldsvik. Kontrolleren hadde kamvals og var styrt av et ratt med en liten elektromotor som servo. Ratt til å ”styre” trikken med var bare forvirrende for alle som kjørte bil, men det ga unge eiere av rattkjelker ny inspirasjon. For akkurat slik så rattet ut.

 

Høka-vognene var med på å dominere bybildet i drøye 40 år. Tilsammen 50 motorvogner og 30 matchende tilhengere ble levert i årene 1952 til 1958. Først ble det levert 30 motorvogner til bylinjene. Alene kunne en Høka-motorvogn ta alle passasjerene fra et helt gammelt vogntog. Men etter få år ble det kjøpt tilsvarende, litt kortere, tilhengere, slik at man fikk med mange fler. Da Lambertseterbanen skulle bygges trengte man flere vogner. Høka-vognene var egentlig ikke så godt egnet til forstadsbane, men det var en fordel å kjøpe flere av samme type, og de ville også kunne brukes på bylinjene siden. Derfor ble det levert henholdsvis tolv og åtte vogner i 1957 og 1958.

 

Omkring 1982-83 ble samtlige Høka-vogner ombygd for enmannsbetjening. Den ene inngangsdøren bak ble stengt, på enkelte vogner også fjernet helt, det samme gjaldt konduktørplassen. Føreren fikk for anledningen helt nytt førerbord, men måtte venne seg til å selge billetter til passasjerer som ble stående bak ryggen på venstre side. Ingen heldig løsning, men det skulle vare i 15 år. Meningen var at 30 av Høka-vognene skulle moderniseres med ny front og med doble inngangsdører helt foran. 11 av Høka-vognene ble i årene 1985-91 modernisert på denne måten, og fikk samtidig chopperstyring (kontaktløs regulering av motorene ved hjelp av halvledereelementer) samt helt nytt interiør, heretter kalt type S83. I 1992 startet man å utrangere de da dårligste vognene, noen av dem ble også arbeidsvogner eller brukt som skolevogn og utleievogn. Utrangeringen av de øvrige Høka-vognene kom brått en dag i 1997, med en hendelse man fryktet kunne ha fått alvorlige følger. I 2000 var det også slutt med de 11 moderniserte av type S83.

 

Vogn 249 tilhører tredje serie på åtte vogner (nr 246-253) fra 1958, kalt type MBO56. De var i første rekke kjøpt for å settes inn på Lambertseterbanen som var åpnet året før, gikk også på Østensjøbanen, og de gikk her til T-banen tok over i 1966-67. De fikk deretter ny innsats på bylinjene, og tidvis på Ekeberg- og Lilleakerbanen til inn på 90-tallet. Da utrangeringen av vogntypen tok til i 1991-92 ble vogn 249 tilbudt Djurgårdslinjen i Stockholm for den symbolske pris av 1 norsk krone. Stockholm hadde lagt ned alle sentrale sporvognslinjer i 1967, men i 1991 gjenoppstod gamle linje 7 på delvis nye og delvis gamle fremgravde spor. Da relativt få av de originale Stockholms-vognene stod til disposisjon for trafikken skaffet man isteden vogner fra Göteborg, og altså denne ene fra Oslo. Vogn 249 ble i løpet av 1992 satt i stand som rullende restaurant og kafevogn, hvorved setene ble snudd mot hverandre, og det ble satt inn bord. Utvendig ble den malt i fargene som en gang ble brukt på to av Stockholms egne sporvogner, som kun ble brukt til turisttrafikk. Også det nye vognnummeret 700 var valgt for å minnes linjenummeret 700 som turistvognene bar.

 

Da Djurgårdslinjen etter hvert fikk helt nye sporvogner var det ikke lenger plass til nr 700, og den ble i 2009 fraktet til et eksternt lager. I 2012 fikk Lokaltrafikkhistorisk Forening tilbud om å overta vognen. Selv om den da ikke lenger fremstod som en Oslo-vogn fant man tilbudet interessant. Det er etterspørsel etter sporvogner til utleie, noe som ofte ikke har vært mulig å dekke fordi alle nyere vogner store deler av døgnet er opptatt i trafikken, og fordi veteranvognene 70+647 ikke egner seg til oppdrag med servering. Dessuten hadde nr 700 i 1999 fått nytt kabelanlegg, og kunne således kjøres på 750 volt uten spesielle tilpasninger. Vognen ankom Oslo i oktober 2012. I 2015 er den blitt lakkert som Oslo-vogn igjen, mens det noe fremmede interiøret foreløpig er beholdt. Det er ønsket å sette den i drift som utleievogn høsten 2015.

 

Oversikt over vognens historie

Tidsepoke

Eier

Internnr

Farge

Merknad

1958-1991

Oslo Sporveier

249

Blå/krem

 

1992-2009

Svenska Spårvägssällskapet

700

Mørkeblå/blå/hvit

Restaurantvogn

2009-2012

Svenska Spårvägssällskapet

700

Mørkeblå/blå/hvit

Restaurantvogn, avstilt

2012-2013

LTF

700

Mørkeblå/blå/hvit

Restaurantvogn, avstilt

2013-

LTF

249

Mørkeblå/blå/hvit